Gå til hovedinnhold

BIG badaboom!

Yes, endelig puster jeg litt liv i bloggen igjen!
Tør ikke sjekke når det siste innlegget ble posta, det er flaut. Fryktelig pinlig faktisk. Særlig med tanke på superbloggerne som skriver innlegg på et visst klokkeslett DAGLIG!

Minner meg selv på at dette ikke er rosablogg, heller en grønn en.

Mye har skjedd siden siste utpust her, vår adresse er fremdeles østpå, trivselsfaktoren har steget et par hundre hakk og ungene er klare for skolestart.

Sommeren er tilbrakt i fjellet, i Dyreparken og i et usedvanlig godt selskap!

Med en grønn blogg mener jeg fokus på natur, livet ute, det som gjør livet godt å leve, videreføring av grunnleggende lærdom. Jeg er ingen polfarer eller aktivist av noe slag, bare en nysgjerrig 35-åring(oh lord.. jeg er gammal) som er sugen på å lære seg det den utdøende generasjonen måtte kunne for å klare seg, og de gamle tradisjonene rundt mat, jakt og håndverk.

Jakt, ja. Nå har reinsjakta starta i Nordfjella, der jeg rusla i fjor. Den starta tidligere i år pga nedskyting av stamma. Flere tusen rein skal legges ned og jegerne er godt i gang. Følelsen av 400 dyr som dundra forbi meg på femti meters avstand glemmer jeg aldri, og det er lenge til neste gang siden området saneres. Google CWD om du lurer på hva og hvorfor...

Men i Setesdalen skal reinen være frisk og rask, og neste uke bærer det av sted med årets ferske jegerjenter!
Meldte meg på introjakt, kjekt det første året. Man er klok når man innser at det er mye å lære og erfare. Sant?



Kommentarer

  1. Kjempeflott. D er så mange som tar ting for gitt... Som at melk og egg får man fra butikken, og ikke fra kua og høna... Tror alle kunne hatt god nytte av å lære hvor maten kommer fra. :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter.  Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med  Flåmsbana  og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel  På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...