Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg.
Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente.
Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken.
Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika?
Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"?
Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interessante med Mor da Marco var mindre.
Når han blir tankefull og lei seg så prøver jeg å fortelle ham at vi har vært heldige som hadde henne. For hvem skulle ha skifta bleie og varma melk? Laga middag, og sovet på sofaen mens Farfar og Marco kunne sove i senga og se på tv? Kjøpe seg en kos med sjokolade når han var gnien på tildelinga?
For sånn ble det etterhvert, Mor sto for middag og stell, Farfar skulle leke og spille på nettbrettet med lillesjefen.
Stoltere besteforeldre har jeg sjelden sett, og er takknemlig for å ha blitt kjent med Bente. Hun med den skarpe tunga og den myke klemmen.
Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente.
Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken.
Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika?
Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"?
Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interessante med Mor da Marco var mindre.
Når han blir tankefull og lei seg så prøver jeg å fortelle ham at vi har vært heldige som hadde henne. For hvem skulle ha skifta bleie og varma melk? Laga middag, og sovet på sofaen mens Farfar og Marco kunne sove i senga og se på tv? Kjøpe seg en kos med sjokolade når han var gnien på tildelinga?
For sånn ble det etterhvert, Mor sto for middag og stell, Farfar skulle leke og spille på nettbrettet med lillesjefen.
Stoltere besteforeldre har jeg sjelden sett, og er takknemlig for å ha blitt kjent med Bente. Hun med den skarpe tunga og den myke klemmen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar