Å planlegge et jaktår

Hele vinteren har jeg bladd i bildene fra jaktturene i høst. Og endelig har snøen reist, den har etterlatt seg en plaskvåt plen og hundedritt i veikantene samt en utålmodig jeger som må lære seg planlegging.

I går var vi på møte i Jeger og Fisk, fikk mye nyttig info for planlegging av jakt og turer. Vi så nok ut som småunger i en godtebutikk, for mulighetene er mange, både her til lands og hos vår Søta Bror!

Jeg går fremdeles under betegnelsen fersk jeger til tross for vansiret pannebrask og utgåtte støvler. Iveren er stor etter å henge med på alle typer jakt, utenom masseslakt i utlandet og trofèjakt i Afrika...
Heldigvis er det en som er ferskere enn ferskest, nemlig nyklekka jeger og min beste halvdel Jan. Han skal få oppgaven å lære meg tålmodighet og planlegging, heaven `n ocean for en utfordring!

Med hagle på plass kan vi endelig prøve lykken på småvilt. Jeg er lysegrønn når det gjelder hagle, har rett og slett ikke peiling på trangboring, ammo og skyteteknikk. Går det an å leie skytebanen for en kveld, for alles sikkerhet?

Denne våren (som snart bikker til forsommer) ønsker jeg veldig å prøve villsvinjakt i Sør-Sverige. Det viser seg å være mer utfordrende enn antatt, men noen har gitt tips som kanskje fører fram likevel. Det var bare den tålmodigheten, da.

Minkjakten i våres ga lite uttelling, men jeg er klar for å snekre sammen noen feller og prøve. Ting tar tid, og jakt er ikke gratis akkurat. Men om et jaktlag trenger noen på post, så kan jeg trå til aldeles gratis!

Denne helgen skal vi sitte og legge en slagplan. Søknader må sendes og frister overholdes. Og jobben passer seg ikke selv, heller ikke våre fem avkom!

Ønsker dere en fin vår og et godt jaktår!

Bildene under er fra minkjakt i Stavern 14. april i år.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter. Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Les mer

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med Flåmsbana og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Les mer

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...

Les mer

påFlytteføtter

Søk i denne bloggen