Hodene er lagt i bløt...

Vi har allerede bodd her i Undredal i et halvt skoleår, og det har gått så utrolig fort.
Nå sitter vi og vurderer fram og tilbake på hva vi gjør videre.

Tomas har jobb til opp over ørene, og eget kontor som akkurat har fått fibernett. Men her finnes lite transport ut av dalen på vinterstid, en ferje om dagen og en skolebuss.
Selv har jeg passelig med vakter på Helsetunet, men ønsker selvfølgelig mer. Men slik er nå livet til en vikar, mye og lite om hverandre.
Jentene savner familien og vennene, særlig den kommende fjortisen som er så sosial :) Av fritidsaktiviteter så går de på fotball, klubb og billedkunst. På sommeren er sjansen for å ri hest større enn nå selvfølgelig.
Lillebror trives godt bare vi er i nærheten, men jeg har en mistanke om at besteforeldrene på begge sider gjerne vil se ham oftere! Og helt sikkert tanter, onkler, fettere og kusiner.

Mye ligger i hjemreisevektskåla. Men samtidig er det veldig vanskelig å gi slipp på alt det gode og hjemmekjære her. Huset med den store boltreplassen, hvor alle har sitt eget rom. Hagen, utsikten, fjella, sambygdingene. Bare utsikten fra vinduet når jeg våkner om morran er verdt å drepe for. Nei, ikke bokstavelig, men nesten!

Så! Hva skal vi gjøre?

Kanskje sette igjen gubben så vi har en plass å komme tilbake til? Kjøpe skolehuset? Be slekt og venner flytte hit?

Gjøremålslista er minst like lang for en hjemreise som da vi flytta hit. Blir ærlig talt svett i panna ved tanken....
Vi har det fint et halvt år til i hvertfall, dèt er sikkert!

Skodda ligger tjukk og tung i dag

Fra -15 grader til 0 på få dager

Høst i bygda

Oppi teigene

Fenomen fenomenale

Roser er utholdende planter!

Kjøkkenvinduet, den beste plassen med kaffikoppen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter. Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Les mer

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med Flåmsbana og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Les mer

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...

Les mer

påFlytteføtter

Søk i denne bloggen