Gå til hovedinnhold

Jentedager og solstråler

Vi skriver mandag 8. februar, som tia flyr!
I helga har jeg vært alene med jentene, og vi har kosa oss med kreative ting. Mens årets første solstråler fant veien over fjellet gravde vi i hobbyskapet, og symaskina kom på bordet. Steffi har fått laga seg et pannebånd, og Alicia sydde ei pute og noe hemmelig som nesten er ferdig.
Skal leite etter rekved til opphenget


Det ser bomba ut i stua til tross for at helga er over, og jeg står nok selv for halvparten av det!

Jeg laga meg en vegghengt oppbevaringsting til å ha strikkepinner og heklenåler i. Kjekt, og absolutt nyttig.
Denne morran ringte nabodame AK og ba oss på pizza og spill, og lørdagskvelden gikk med på å le seg skakk og spise førsteklasses pizza. Denne var laga med hjortekjøtt og litt geitostblanda topping. DIGG! Prøv forresten en kveld med JungleSpeed og Ubongo, hjernetrim og latter som forlenger livet med flere år!

Da søndagen kom fant vi ut at det var den store Kom-deg-ut-dagen. Da burde man jo ha en hund å gå tur med, så da fikk vi låne fine Lucy av AK. Lucy er en kjempeenergiball, pinne- og snøgæern kombinert med kosesyk deLuxe. Absolutt elskbar!

Steffi med pannebåndet sitt

Ut på tur, opp Hjødlobakkane. Pust og pes i våt og halvdyp snø, i opp og nedoverbakker det bar. Helt til Melhus og Ysteriet. Starta opp Runkeeper-appen oppi bakken, så det ble noen km. Muligens 5-6 km. Må gjette, for batteriet på iPhonen daua ut---

Og gjett om det var godt å komme hjem! Tror eldstemann var gåen, og det var sannelig mora òg.

Som en god avslutning på helga så snurra vi film, Jurassic Park. Blod, puls, svære tenner og klamme hender. Helt innafor til å være frihelg med jentene.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med  Flåmsbana  og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel  På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter.  Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...