Ofrer alt, om vi må!

Sikkert hørt den hundre ganger, den patriotiske sangen i idretten. Det samme gjelder unga, og alt annet som står høyt på prioriteringslista.

Ergo ofrer jeg min herlige, idylliske tilværelse til høsten. Ja, det svir mer enn du tror. For her kan vi være sosiale når vi vil, og være i fred når vi vil. Gå i fjellet og jobbe som det passer oss. Å sovne til elvesuset og våkne til fjorden rett under snøhvite topper. Å bli rent ned av turister eller sitte på en stein mutters aleine langt oppi Flåmsdalen. Å plukke blåbær på Stegastein og bli glant på av turister når jeg smiler tilbake med blåbærblå tanngard. Pelle søppel og blomster, bli jaga av lemmen og tilfridd av geitebukken Blåmann.

Smått om senn forbereder vi oss på det som kommer. Barnehageplass, skoleplasser, jobb.
Det som er moro oppi alt dette er at størstebror vil følge i mine fotspor, han vil overta huset her og leie minimum et år med familien sin! Så de holder på med barnehagesøknader og jobbsøknader, svært motiverte til en ny og annerledes hverdag. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale det på det sterkeste.

Soli har kommet til oss etter altfor mange uker bak fjellene!

På vei ned forbi ysteriet

Hadde jeg skiti penger så hadde jeg bygd et hus oppi lia her. Da kunne vi vendt tilbake når det måtte passe oss. Hadde det vært så enkelt!
Har sjekka med bygdafolk, og det er svært så få som vil leie ut sommerhusa sine. Forferdelig trist for ei så fin bygd.

Dette var et sutrete blogginnlegg, veit ikke om jeg gidder å beklage engang :) Ha en fin torsdagskveld!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med Flåmsbana og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Les mer

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter. Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Les mer

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...

Les mer

påFlytteføtter

Søk i denne bloggen