Hjortefot og Gule Fare på nye eventyr

Jeg hadde ikke akkurat planlagt å rekke hjortejakt mens høstferien pågikk, men sannelig blei det tid til det også.
Med en bror i Undredal som stiller som barne"pike" helt frivillig, var jeg ikke vanskelig å be!

Etter en avlevering midt på dagen dro Jegern og jeg til fjells. Sekkene var pakka for en overnatting, og det var lett å gå. Trenger vel ikke å beskrive jaktområdet, bare se på bildene! Parkerte ved bommen og gikk litt langsmed vegen. Deretter bar det rett opp og innover fjellet. Noen sammenføyka snømasser ga en påskefeeling, mangla bare appelsin og Kvikk Lunsj.

Strålende vær var meldt hele uka, og det fikk vi nyte godt av underveis. Følte meg lettere svidd utpå kvelden...
Vi kunne ikke la være å kikke litt etter hjorten på de mest traffikerte områdene, men etter et par timers speiding og med blingsende kikkertsyn fant vi det lurest i å vende nesa mot selet. Tror han Hjortefot hadde en baktanke der han gikk, det er vel gjerne i mørkets frembrudd at hjorten våkner til liv og føler seg tryggere?

Kunne høre brøling fra bukk, trodde det var kuer først!

Ihvertfall kom det et ungdyr i lett trav på stien framfor oss. Mutters aleine og sikkert like overraska som de grønnkledde! Ho rakk å få ei kule på rette plassen før ho sprang videre flere meter.
Fersk som jeg er, er det fremdeles overraskende å se hvor langt de kommer selv etter et dødelig skudd. Sånn sett er det ikke stor forskjell på rein og hjort.

Etter vomminga var unnagjort var kvelden godt i gang med å trekke ned rullegardina. Kolla fikk fluenetting over seg og fikk beholde pelskåpa til neste dag. Ørn var observert tidligere på dagen, så vi satsa på at den holdt seg til vommen og resten av innvollene.

Kveldshimmelen og utsikten er breathtaking på fjellet. Bildene er fine de, men legg på 100% av herligheten, så nærmer det seg kanskje virkeligheten!

En dram og varm mat i skrottene gjorde susen. Det var selvfølgelig hjort på menyen, men ikke dagens kolle. Ho må inn til helsesjekk for CWD. Ho var forresten svær, med mye fett på bakparten. Barnløs og ute på leit etter brølebukkene!

Den natta lå jeg våken. Bare summing fra noen late fluer. De kunne vel ikke fatte hvor heldige de var da vi kom og fyrte opp i ovnen for dem. Brøling fra en ivrig bukk kom nærmere og nærmere, og jeg prøvde å riste liv i jegermannen. Det var altfor mørkt til å se noe der ute, og altfor kaldt til at Snikende Ullteppe orka ut av den deilige stua. Sovna til slutt, happy for å ha hørt en BUKK og ikke ei ku! Flir så mye dere orker, men for lærlingen var det stort :)

Neste dag kunne viltkameraet vise at det hadde vært dyr borte ved saltplassen, og jeg vedder på at det var brølebukken min! Nå er det ikke lov å legge ut saltstein pga sjukdommen, men det ligger vel rester i bakken. Det var masse ferske spor, det er bare dyra som er veldig vanskelige å få øye på midt på dagen!

Den store lille hjorten kunne ikke ligge der hele dagen, så vi trava bort etter å ha rydda oss ut av selet. Det skal sies at sekken min var i minste laget for de svære bogene, læra, ribbene, huet og skroget. Og ikke minst hjerte og kjeve.

Så da var det griseflaks at Hjortefot hadde tatt med seg en svær sekk!

Det er ikke hverdagskost verken å bære rundt på kroppsdeler, å ha blod på buksa, eller å skjære i den varme skrotten. Men jeg har en mistanke om at jakta blir en del av høstens aktiviteter framover. Dette er mat fanget med litt hall, noe list og mye flaks!

Tilbake til dette med bæringa av alle de 50 kiloene. Pluss huet. Jeg fikk vel trøkt nedi et lær og en bog pluss hue, proviant og kjeve. Og viltkameraet. Da var det overfullt. Da gjensto resten til han med den store sekken stakkar, men heldige som vi var kom et par og hjalp oss underveis. Da var det plutselig reine søndagsturen heimatt! I hvertfall for meg!