-fordi man må, det er vel egentlig et feil utgangspunkt for å trives. En sær -men sikkert nødvendig- skatteregel sier at man må bo i en bolig ett av de to siste åra for å slippe å betale skatt på overskuddet. Og det overskuddet vil jeg ikke dele med Staten, så nå bor jeg her på trass og med sure miner.
Nå tenker du sikkert at dette er enda et sutrete innlegg, men jeg kan jo meddele at det er deilig å se sola stå opp og gå ned. I Aurland tror jeg de venter på de første solstrålene med lengsel!
Husker åssen kollegene mine snakka om hvor sola kommer først i huset. Øverst på stueveggen eller rett inn på frokostbordet. Borte fire uker før jul og og kommer fire uker etter. Så snart er tia inne, Aurlendinger!
For å ha hus, bil og mat på bordet, samt to ungdommer og en liten pjokk som vokser ustanselig ut av klærna sine, så må jeg jo jobbe. Og denne jobben, den er spekka med rare, triste, ekle og fantastiske opplevelser hver dag!
Hjemmetjenesten kommer ikke bare for å smøre mat til en gammel krok. Den kommer til eldre par, unge med utfordringer, rusmisbrukere og ensomme eldre som kanskje trenger hjelp med øyedråpene sine, men som aller helst vil ha noen å snakke med.
Du har de sære med inngrodde vaner, de med kakene du absolutt ikke takker ja til i det helsunne januar, de blinde som husker synet av sola i nysnøen og grønne blader. Noen bærer smitte, og vi er nødt til å kle oss i gule vernedrakter, doble hansker og skotrekk.
Alle disse pasientene venter på at Hjemmetjenesten skal komme og hjelpe dem. Og jeg er heldig som får være med, for hver eneste dag er like uforutsigbar som utetemperaturen i Sandefjord i januar måned.
Det er blitt mange bilder på kjøreturene i byen, og en del av dem er lagt ut på Instagram under superlim81. Vurderer å gjøre profilen offentlig igjen, men noen vennlige sjeler tagga meg i et nestennakenbilde. Og det var IKKE meg det var bilde av!
Glemte å si at det er greit å gå tur her, egner seg godt for barn siden det er nokså paddeflatt. Veit ikke om jeg skal skryte av Hvalfangstmuseet, for der har jeg ikke vært siden jeg var liten. Men som "nyinnflytta" Sandefjording fikk vi tilsendt gratis inngangsbillett, blir spennende å se om bardene er de samme gamle!
Bilder kommer, I promise. De ligger på iMacen, og pc`n er jo som en slagpasient å regne. Her er noen smakebiter ihvertfall.
Takk for at du stakk innom bloggen, den lever vel ikke i beste velgående, men heller med et nødsskik og en pustefrekvens under det akseptable....
Nå tenker du sikkert at dette er enda et sutrete innlegg, men jeg kan jo meddele at det er deilig å se sola stå opp og gå ned. I Aurland tror jeg de venter på de første solstrålene med lengsel!
Husker åssen kollegene mine snakka om hvor sola kommer først i huset. Øverst på stueveggen eller rett inn på frokostbordet. Borte fire uker før jul og og kommer fire uker etter. Så snart er tia inne, Aurlendinger!
For å ha hus, bil og mat på bordet, samt to ungdommer og en liten pjokk som vokser ustanselig ut av klærna sine, så må jeg jo jobbe. Og denne jobben, den er spekka med rare, triste, ekle og fantastiske opplevelser hver dag!
Hjemmetjenesten kommer ikke bare for å smøre mat til en gammel krok. Den kommer til eldre par, unge med utfordringer, rusmisbrukere og ensomme eldre som kanskje trenger hjelp med øyedråpene sine, men som aller helst vil ha noen å snakke med.
Du har de sære med inngrodde vaner, de med kakene du absolutt ikke takker ja til i det helsunne januar, de blinde som husker synet av sola i nysnøen og grønne blader. Noen bærer smitte, og vi er nødt til å kle oss i gule vernedrakter, doble hansker og skotrekk.
Alle disse pasientene venter på at Hjemmetjenesten skal komme og hjelpe dem. Og jeg er heldig som får være med, for hver eneste dag er like uforutsigbar som utetemperaturen i Sandefjord i januar måned.
Det er blitt mange bilder på kjøreturene i byen, og en del av dem er lagt ut på Instagram under superlim81. Vurderer å gjøre profilen offentlig igjen, men noen vennlige sjeler tagga meg i et nestennakenbilde. Og det var IKKE meg det var bilde av!
Bilder kommer, I promise. De ligger på iMacen, og pc`n er jo som en slagpasient å regne. Her er noen smakebiter ihvertfall.
 |
| Å fange det første snøkornet var frustrerende for ei varm lita hand |
Takk for at du stakk innom bloggen, den lever vel ikke i beste velgående, men heller med et nødsskik og en pustefrekvens under det akseptable....
Kommentarer
Legg inn en kommentar