Frustrert frøken

Ja, jeg ser blid ut, jeg er ikke sur! Bare ganske frustrert.

I sommer har jeg vært, etter egen vurdering, veldig sosial. Konserter, turer, nye bekjentskaper, venner av venners venner osv. Og det andre spørsmålet jeg blir stilt, det er jo hva jeg jobber med. (Det første spørsmålet er navnet...) Så, hva driver jeg egentlig med? Skal jeg parkere meg i båsen som pleier i kommunen, er jeg en NAVer? Sykemeldt? Tøffelsubbende husmor uten noe å ta seg til?

Himmel og hav, det er en ydmykende følelse å måtte medgi at jeg står uten fast arbeid, dårlige utsikter til utdanning, og at det kreves at jeg skal søke på 20 jobber innen november. 20!

T-J-U-E.

Okay. Hva er lyst ut av stillinger? Maskiningeniør, mekaniker, trailersjåfør, sykepleier, avdelingsleder på sykehus.
Det var fem. Come on, jeg er jo så motivert, hva kan stoppe meg? Kvalifikasjon sto ikke i kravet i forbindelse med de store 20.

Jeg vil jobbe, føle meg kvalifisert, ha kunnskap i det jeg driver med. Hva kan jeg da, ville NAV spurt. Jeg er en racer i bleieskift, voksne som barn. Jeg kan vomme en sau og flå den. Jeg kan lage lettvegg, legge gulv og flislegge. Safte, bake og kokkelere. Smyge i skogen i timevis, så lydløs at Pocahontas ville blitt misunnelig.

Tror ikke jeg er verdig et intervju til trailersjåførjobben.
En ting er jeg glad for, og det er at alle søknadene går elektronisk, så sparer jeg skogen.

Til alle arbeidssøkere, jeg føler med dere, og jeg håper vi alle er ute i jobb eller på skole før frustrasjonen tar rotta på oss.
Til dere med jobb og drithøy utdannelse, ikke tro at vi arbeidsløse sitter hjemme og dingler med beina mens vi surfer etter sydenreise og oppussing av bad. For pengene sitter ikke kjempeløst hos NAV, selv om vi ikke sulter ihjel heller i verdens lykkeligste land.

Amen.

Fra en fotballkamp, Vålerenga-SF. Ser dere hvem som er representert? Jeg!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter. Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Les mer

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med Flåmsbana og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Les mer

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...

Les mer

påFlytteføtter

Søk i denne bloggen