Gå til hovedinnhold

EN uke igjen....

Kjenner blodpumpa slår litt ekstra hardt ved tanken på at det er kun en bitteliten uke igjen før huset her på Hjødna blir tømt for esker... Og tre dager forsvinner bare til nedvaskreise til Sfj. Forbanner i mitt stille sinn en viss leieboer som har ødelagt mye tid og fred ved å bråke om skiten han la igjen. MEN som en god sjel jeg er så graver jeg ned stridsøksa med jevne spadetak.

Takk til familien som stiller opp til vasking og sjauing! Hva skulle jeg gjort uten dere som er der i tykt og tynt?

Nytt gulv er lagt i huset, og en vegg er slått ned. I motsatt rekkefølge, da. Ble en del dyrere enn jeg hadde tenkt, men så gadd jeg heller ikke å tenke så mye før arbeidene var godt i gang!
FØR

FØR

ETTER



Pakkinga er meget forsinka. Veit liksom ikke hvor jeg skal begynne. Nå har jeg vært på turer nesten hver dag, og det frister lite å i det hele tatt tenke på det som kommer.

Det hele er som å spille av en film baklengs, med adressebytte, folkeregisteret med sitt, NAV-hjulet som skal sveives i gang, fastlegebytte, og bla bla bla. Farvel med den finaste arbeidsplassen hittil, farvel til de planlagte men ikke gjennomførte toppturene.

Om et skoleår så sender vi en reprise, med pakking, søknader, flytting, gjenforening og LYKKE!

Og ikke minst salg av huset :) Så følg med på den forhåndsgrudde returen. Som ei klok bygdadame sa: Dette er jo bare en liten omvei til Aurland!

En liten avslutning på dagens innlegg: 10000 takk til alle de flotte folka på Helsetunet, dere har gjort dette til et lærerikt og givende år! Den dagen jeg sitter i en gyngestol og maser om at"eg vil heimatte", så er det Aurland jeg mener, ikke Sandefjord.

God onsdag!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med  Flåmsbana  og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel  På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter.  Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...