Gå til hovedinnhold

Nynorsken lever!

Vi er mange som tenker at nynorsken, den får vi ALDRI bruk for. Særlig når vi sitter på skolen og skriver stil og må tenke på bøying av verb...
Men en ting er sikkert. Her vestpå skrives det aller meste på dette sidemålet som vi klager over å måtte lære oss! Sakte men sikkert merker vi alle sammen at også talemålet sklir ut og over på nynorsk.

I barnehagen skal de ut og "leike", de får "mjølk" til maten og det er "mykkje dei ikkje må gjere".
På skolen har jentene fått bøker på bokmål siden det var en del ord de ikke forsto på nynorsk, men etter jul skal Stephanie over på nynorsk igjen. Da skal de andre elevene i 8. klasse lære bokmål! Men de har også fordelen av å høre og lese mye bokmål på både tv, film og nett.

Jeg blander selv en del ord inn i språket for å gjøre meg lettere forstått på sjukeheimen. De tunghørte og demente sier sjeldnere HÆÆÆ når jeg slenger inn et par ord på sidemålet :) Men tonefallet sliter jeg med, blir fort litt mer nordlending der!


Eldstemann gjør det bra på skolen, men mye av dagen går til lekser. Derfor er hun nå blitt en forkjemper for heldagsskoleordning, hvor elevene skal ha skole til 16.00 og slipper lekser. Om det blir en prøveordning i et par uker, det er vi spente på å se! Elevrådet skal ta opp saken, og klassen var visst veldig enstemmige.

De er også positive til en mobilfri skoledag, dette testa de ut i starten av skoleåret. Da spilte de spill og lekte i stedet for å taste på hver sin mobil. Fantastisk! Og kanskje vi voksne kan lære noe av dem?

Uansett:  Godt å se at elevene er engasjerte i sin egen hverdag
God torsdag!

M







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter.  Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...
Legg inn en kommentar
Les mer

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med  Flåmsbana  og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel  På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...
1 kommentar
Les mer

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...
Legg inn en kommentar
Les mer