Gå til hovedinnhold

Ferskingen

Jeg kjenner det kribler litt ekstra i magen hver gang jeg skal prøve noe nytt! Grugleder meg til jobbedagene, særlig når jeg skal jobbe ute i hjemmetjenesten. Det verste er stresset med det stramme tidsskjemaet, jeg er jo aldri der jeg burde være, er alltid før eller etter skjema. De sier jeg er tøff som hiver meg uti det aleine etter en dags opplæring, men sannheten er at jeg bare føler meg klønete og i veien når jeg henger på noen andre. Faktisk litt som da jeg var på jakt!

Av en eller annen grunn så har jeg utvikla meg til å bli forferdelig nysgjerrig på nye og ukjente ting. Ikke bare det å jakte eller lære å kjenne brukere og Sandefjordske utkantstrøk, men nå vil jeg melde meg på et spinnekurs og snuse på besøksvenntjenesten i Røde Kors. Alt dette er jo til nytte og glede, og det krever tid.

Tid er det altfor lite av for tia, så jeg tenker at det er fornuftig å ta litt om gangen. Så jeg tar en kveldsopplæring i hjemmetjenesten i kveld, og kjører på med 4 jobbedager denne uka.

Nå er det om å gjøre å holde seg buzzy så tia kan fly fram mot høstferie, fjord og fjell! Da reiser jeg med alle tre til Aurland.
Sitter egentlig mest og teller dager. Og lengtinga blei ikke bedre av å se Alt for Norge i går, med sendinga fra Undredal og Dyrdal. Jentene satt klistra til skjermen, og de fikk se seg selv og mange kjente fjes:) Det aller beste var nok at de ble litt kjent med noen av deltakerne, og ho ene har vi litt kontakt med på mail.

Nå gryr dagen, og jeg ønsker dere en god uke! Carpe Diem :)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kruttslam i hendene

Er det ikke det som er beviset på at man har skutt? I hvertfall i følge krimbøkene... Ja, nå har nybegynnern vært på jakt nok en gang, og har endelig fått noe å skrive hjem om! Vi får for ordens skyld holde jaktterrenget hemmelig, men ikke så langt unna så møtte vi opp, småtidlig og litt før sola seig opp over åsene. Kaldt, men glassklart vær, kun besudlet av den varme dampen fra trøtte jegertruter.  Jentene fikk gode råd fra de lokalkjente gutta Krutt, og fikk tildelt hver sin post ved strategiske krysningspunkter. Lag på lag med ull og fleece, og et spinkelt håp om å holde varmen denne lørdagsmorgenen. Selv har jeg en sjekkliste for pakking til storviltjakt, den er kunstferdig laminert og kan derfor skrives på med whiteboardpenn. Der står det ull, men neimen om det var mange nok lag denne dagen! Klokka hadde vel bikka halv ni tenker jeg, da var alle på plass, og hunden kunne slippes for å finne lukt etter rådyra. De hadde stått som sild i tønne på jordene, og burde ha t...

Flåmsdalen opp og ned, tog og turer

Flåmsdalen er populær både til sykkels, til fots og med tog. Med  Flåmsbana  og litt sol attåt er utsikten helt hinsides! Vi har ordna oss ambassadørkort og kan reise ubegrensa ut året. Mye er forandra etter flommen ved Roandefossen Det eneste minuset i turistsesongen er at det blir trangt om plassen, dårlig luft og risikoen for å få en japaner på fanget er faretruende stor. Særlig om du sitter ved vinduet idet toget passerer Roandefossen og svingene i Rallarvegen. Det er fristende å løpe i rein nedoverbakke, og hittil har jeg fått løpt Blomheller-Flåm en gang(ca 12 km) og Myrdal-Flåm en gang(ca 20 km). Utrent og med løent kne. Av erfaring nå, så anbefaler jeg Myrdal-Blomheller, her er det grus og mykere underlag enn asfalten ved Berekvam! Myrdal stasjon der oppe En bekmørk tunnel  På vei ned til Flåm, laangt igjen! En bukett trær ble plukket av flommen i fjor Om du tar veien til fots, vær obs på sykkelistene som kom...

Til Mor

Jeg har stort sett skrevet om de morsomme tingene som skjer. Men av og til er livet også preget av tap, savn og sorg. Vi mistet en god og viktig Mor nå i juli, minstens bestemor og våres Bestemor Bente. Med sykdom så er vi voksne kanskje litt føre var, og tenker at utfallet kan bli at vi mister noen. Barna lever her og nå, og godtar at noen er syke, men at det går over. Akkurat som hosten eller omgangssyken. Det var vanskelig å fortelle dem at Mor døde. Hun lever ikke lenger, og hvor er hun da? Hvem skal steke vafler, strikke gensere, lage den deilige sausen til steika? Hvem skal sitte på plassen hennes i sofaen, vise skrytebilder av barnebarna, skal telefonen hennes slutte å ringe med "Farmor det ringer, ta telefonen farmor"? Jeg tenker stadig på alt det vi ikke får oppleve med henne lenger. Et svært tomrom som ingen kan fylle. Kommentarene på Facebook uten komma eller punktum, skrevet med brillene på nesa, de som kan deles i to på midten og som var det mest interess...